Kontakt oss

Facebook ikon Twitter logo Print side

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Hva forsøkte du å finne?


Månedens bilde 2015

Her finner du vårt artikkelarkiv for 2015.

Siggerud kirke fyller 110 år

Siggerud kirke, 1990-tallet

Det har nå gått 110 år siden Siggerud kirke ble tatt i bruk og folk fra den nordligste delen av kommunen fikk betydelig kortere kirkevei.

En langvarig kamp
Da kirken sto klar til å tas i bruk i 1905, var dette etter en lang kamp. Allerede i 1858 forelå det planer om å få reist et kirkebygg på Siggerud, men det skulle altså gå nær 50 år før planene ble realisert.

Ei gammel kirke blir reddet
Ja, det kunne sågar ha gått slik at bygda ikke hadde fått noen kirke i det hele dersom planene for ny kirke i Ski rundt 1850 hadde blitt noe av. Ski kirke var da i dårlig stand og trengte sårt reparasjon. Dette ville imidlertid bli svært kostbart og herredsstyret hadde allerede begynt å legge planer for å få reist ei ny og mer tidsriktig kirke i Ski. På Siggerud så de med sterk uro på dette. De antok, trolig med rette, at deres sjanser for å få eget kirkebygg ville svinne dersom planene i Ski ble realiserte

Det blei derfor kalt inn til et stort møte på Eikjol. Der blei det vedtatt en henstilling til herredsstyret om at de måtte nøye seg med å reparere den gamle kirken og at det måtte bygges kirke på Siggerud når dette var mulig å utføre. Dette lyttet herredsstyret til og planene blei endret. Dermed maktet folket på Siggerud å redde middelalderkirken i Ski og samtidig holde åpne mulighetene for å få eget kirkebygg i skogsbygda.

Ny prest – ny giv
I 1899 ble Knud Martin Kollbye ansatt som ny sogneprest i Kråkstad og med ham begynte også en ny tid for kirkegjengerne på Siggerud. Han holdt årlig 6-8 bilbellesninger på hverdager på Siggerud skole. Dette blei en forsiktig start på noe som skulle bli til noe langt mere. I 1901 besluttet Ski sogns kirketilsyn å sette i gang innsamling til nytt kapell på Siggerud. Innsamlingen fikk stor tilslutning og det ble gitt både tomt og materialer. Kollbye bidro med kirkeklokke og penger. Presten sørget også for at kirkeklokka fikk følgende inskripsjoner: «Sogneprest Kollbye» og «Kom til Jesus.» Tegningene av den nye kirken ble forelagt innbyggerne julen 1901 og bygdefolket gikk enstemmig inn for at kirken skulle bygges.

Innvielse
8.april 1905 passerte resolusjonen om reising av Siggerud kirke statsråd i Stockholm. Deretter startet byggingen. Den 13.desember 1905 sto bygget klart. Dagen etter kunne den høytidelige innvielsen finne sted.

Sogneprest Kollbye som hadde bidratt kraftig til at bygda fikk eget kirkebygg, fikk imidlertid ikke oppleve innvielsen. Han døde 7.august 1905, nesten 65 år gammel.

Ei bygdekirke
Siggerud kirke er oppført i tømmer etter tegninger av arkitekt Holger Sinding-Larsen (1869-1938). Sinding-Larsen tegnet i alt fem kirker tidlig på 1900-tallet. Mest kjent av disse er Holmenkollen kapell som ble oppført et par år før Siggerud kirke. Sinding-Larsen var en markant arkitekt i sin samtid. Han var forkjemper for en nasjonal byggeskikk der den gamle norske bygdekirken i tre dannet forbildet.

Siggerud kirke er oppført i denne tradisjonen. Den har et bortimot kvadratisk kor som åpner seg mot et rektangulært skip. Veggene er lave og oppført i laftet tømmer. Vinduene er i breddeformat noe som understreker den lave og prunkløse stilen. Stilmessig var dette et brudd med den rådende stilen og det er mulig å trekke linjene bakover til 1600-tallets byggeskikk.

Ei nødvendig endring
Kirkens inngangsparti blei endret i 1958. Opprinnelig hadde kirken to små svalganger på vestsiden. I tilknytning til svalgangene var det inngangsdører både fra nord og sør. Folk ankom dermed våpenhuset fra en av sidene. (Se foto SKIH 067 007). Denne spesielle løsningen medførte imidlertid vansker i forbindelse med begravelser. For å få kisten inn og ut av kirken måtte den reises på høykant i inngangspartiet på grunn av den krappe svingen der. Problemet ble løst ved å lage ny dør midt i gavlveggen og kle inne de to gamle svalene med tømmer.

Gammel døpefont
Det eldste klenodiet i kirken er døpefonten. Den er av kleberstein og er av en type som hovedsakelig ble produsert tidlig på 1200-tallet. Døpefonten sto opprinnelig i Kråkstad kirke, men ble flyttet hit da kirken sto ferdig. Det ble også flyttet hit et gammelt harmonium fra Ski kirke, men dette har seinere blitt byttet ut. Dagens orgel er av langt nyere dato. Det ble innviet i 1992.

110 år
Siggerud kirke har tålt tidens tann godt og det er et riktig staselig bygg som nå fyller 110 år. Vi gratulerer!

Foto:
Siggerud kirke
Fotonummer: SKIB 001 056
År: 1990-tallet
Fotograf: Stein Hvaal
Giver av bildet: Stein Hvaal/Bjørn Myrvoll

Trykte kilder:
Christie, Sigrid og Håkon: Norges kirker, Akershus, bind 1 og 2, Forlaget Land og Kirke, Oslo 1969.
Eldal, Jens Christian: Kirker i Norge, Bind 3: Med historiske forbilder: 1800-tallet, Arfo 2002.
Fossum, Birger Henrik: «Da Skogsbygda i Ski fikk eget gudshus» i Follominne 1973, Follo historie- og museumslag, Drøbak 1973.
Østlid, M.: Kråkstad, en bygdebok, bind I, 1929.

Nettkilder:
Arkivverket: http://digitalarkivet.arkivverket.no/kb/gr/person/pg00000001297146
Norsk biografisk leksikon:https://nbl.snl.no/Holger_Sinding-Larsen
Norske kirkebygg: http://norske-kirkebygg.origo.no/-/bulletin/show/714777_siggerud-kirke?ref=checkpoint
Østlandets Blad: http://www.oblad.no/underholdning/spiller-for-siggerud-orgelet/s/2-2.2610-1.3692283

 

Claus Strandenæs sammen med sine elever, 1904.

Mørk skole, 1904
Første nyttårsdag 1940 ble det ikke holdt gudstjeneste i Kråkstad kirke. Grunnen var at organist Claus Strandenæs døde på vei til kirken denne dagen. Ved hans bortgang mistet bygda en sentral skikkelse.

Læreren
Vi ser Claus Strandenæs helt til høyre på dette bildet. Han var født 14.mai 1864 i Rakkestad. Strandenæs tok eksamen i Asker i 1884. Etter et kort vikariat i Holmsbu, ble han ansatt som lærer i Mørk og Østby kretser i 1885. Han overtok da jobben etter sin bror Hans, som ble lærer og kirkesanger i Botne. Fra 1900 jobbet han bare ved Mørk skole. Han bodde også i skolebygningen sammen med sin familie. Strandenæs jobbet som lærer ved skolen i nær 50 år og omtales som sjeldent samvittighetsfull og plikttro.

Etter at Strandenæs gikk av med pensjon, flyttet han til Kråkstad der han hadde bygd seg hus ikke langt fra stasjonen.

Organisten
Strandenæs virket også som organist i Kråkstad. Denne stillingen hadde han i nesten 55 år, helt fram til sin død. Siden han bodde på Mørk skole, hadde han et godt stykke vei å gå vinter som sommer, i solskinn og i uvær og under alle slags føreforhold, før han kom fram til kirken.

Den samfunnsengasjerte
Strandenæs var også en samfunnsengasjert mann og innehadde flere tillitsverv. Han satt i herredsstyret, skolestyret og i andre kommunale utvalg. Han var også i ei årrekke sognekasserer og sekretær for ligningsvesenet. I tillegg satt han også i menighetsrådet.

En høvisk mann
Claus Strandenæs omtales som en pertentlig mann. Han var nøye på alle former og fin og høvisk i sin framferd. Han hadde dessuten ei melodisk, dyp bass-stemme som gjerne vakte oppsikt.

Familiefaren
Claus giftet seg med Laura Bolette Svendsen fra Asker og paret fikk to barn. I 1890 ble dattera Ella Margrethe født og fire år seinere fikk de sønnen Arnljot. Laura ble imidlertid ikke så gammel. Hun døde på seinsommeren 1895 bare 30 år gammel. Dødsårsaken er oppgitt å være tyfus og pleuritt.

Claus giftet seg på nytt året etter med Lauras søster, Sigrid Elise Svendsen (født 1871). De to fikk ingen barn. Paret var gift i godt og vel tretti år helt fram til sommeren 1927. Da døde Sigrid og Claus opplevde å bli enkemann for andre gang.

Skolebildet
Bildet ovenfor er tatt for 111 år siden, i 1904. Claus Strandenæs står helt til høyre. Kvinnen som sitter foran ham er ikke identifisert, men det er ikke utenkelig at dette er hans kone, Sigrid. Dersom vi studerer bildet nøye, ser vi at Claus har lagt hånda si på hennes høyre skulder. Dette kan tyde på et nært forhold mellom de to. De to barna fra hans første ekteskap er også med på bildet. Helt til venstre i andre rad sitter sønnen Arnljot som var rundt ti år da bildet ble tatt. Omtrent midt i tredje rekke, med stripete kjole, står Ella Margrethe (nr. 8 fra venstre). Hun var 14 år gammel og snart ferdig på skolen. Jenta like til venstre for henne er trolig Agnes Hjemmen. Ytterlige en av elevene på bildet er identifisert. Det er jenta som står mellom disse, rett bak. Dette er Anna Helene Orskaug.

Foto:
Elever ved Mørk skole, 1904.
Fotonummer: 0213-121-0004
Fotograf: ukjent.
Giver av bildet: M. Evensen.
Bildet er samlet inn av Ski Historielag. 

Trykte kilder:
Østlandets Blad, følgende utgaver: 2/1 1940, 3/1 1940.

Nettkilder:
Arkivverket:
- Folketelling for Asker 1875: http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052041009569
- Folketelling for Kråkstad 1910: http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036368001204
- Ministerialbok for Kråkstad 1880-1892: http://digitalarkivet.arkivverket.no/kb/dp/person/pd00000001419850
- Ministerialbok for Kråkstad 1893-1931: http://digitalarkivet.arkivverket.no/kb/dp/person/pd00000002499146, http://digitalarkivet.arkivverket.no/kb/gr/person/pg00000001296808, http://digitalarkivet.arkivverket.no/kb/vi/person/pv00000001347930 og http://digitalarkivet.arkivverket.no/kb/gr/person/pg00000001297763

Fottur i Jotunheimen, 1924.
Fottur i Jotunheimen

Her ser vi ekteparet Jenny Kaspara og Trygve Hauge på fottur i Jotunheimen i 1924.

Jenny
Jenny Kaspara Therese Fossum var født i Kristiania 18.mars 1891 som eldst i en søskenflokk på fire. Hun ble konfirmert i Petrus menighet i hovedstaden i 1905. Familien flyttet etter hvert til Kråkstad. Foreldrene hennes, Karen Johanne og Hans Julius Fossum, kjøpte gården Frestad søndre i 1908 og familien bosatte seg der.

Vi vet ikke så mye om Jenny fra tiden i Kråkstad. Vi vet at hun spilte piano og at hun var såpass dyktig at hun virket som pianolærer. Sommeren 1909, da hun var 18 år gammel, rykte hun inn flere annonser i avisa Øieren der hun averterte etter elever.

Jenny ble for øvrig ei gammel dame. Hun døde 25.mai 1978, 87 år gammel.

Trygve
Trygve Hauge var født i Kristiania 27.oktober 1892. Foreldre var Constance og Anton Hauge, begge født i Kråkstad i 1867. Faren jobbet som lærer på en privatskole i Kristiania. Trygve ble konfirmert i Gamle Aker kirke i 1905. Fem år seinere, i folketellingen for 1910, ser vi at Trygve er kadett i forsvaret. I 1913 ble han uteksaminert fra Krigsskolen og utnevnt til premierløytnant. I 1918 ble han forfremmet til kaptein og jobbet som kontorsjef i generalintendanturen en tid.

Sommeren 1920 trer Trygve ut av de militæres rekker og går over i skoleverket. Han blir ansatt som handelslærer ved Kristiania kommunale handelsskole. I 1926 ga han ut boka Lærebok i handelsregning med oppgavesamling.  Utover på 1930- og 1940-tallet ga han ut flere fagbøker. Hauge jobbet som lærer fram til 1954. Han døde to år seinere, 3.april 1965. Trygve Hauge ble bare 63 år gammel.

Jenny og Trygve
Vi vet ikke akkurat når Jenny og Trygve ble kjent, men siden begge hadde tilknytning til både Kristiania og Kråkstad, var det trolig mange anledninger til dette. Det vi imidlertid vet er at de forlovet seg høsten 1913. Trygve var da bosatt i Bergen. To år seinere, 23.oktober 1915, giftet de to seg i Kråkstad kirke. De bosatte seg i Oslo og fikk etter hvert tre barn. Seinere fikk de også flere barnebarn.

Ut på tur
Det har gått mer enn 90 år siden bildet av ekteparet Hauge på tur i Jotunheimen, ble tatt. Mange har i årenes løp gjort som Jenny og Trygve, og pakket sekken og tatt seg en tur i fjellet. I år markerer vi friluftslivets år. Dette er en fin anledning til å komme seg ut i naturen, og det er helt opp til deg om du vil gå en tur i nærmiljøet eller om du vil oppsøke den norske fjellheimen slik de to på bildet gjorde. Uansett hva du velger ønsker vi deg en riktig god tur!

Foto:
På fottur i Jotunheimen, 1924.
Fotonummer: SKIH 059 008
Fotograf: ukjent.
Giver av bildet: Edgar Berger.
Bildet er samlet inn av Ski Historielag 

Trykte kilder: Aftenposten 23.oktober 1913, 2.juni 1920 og 5.april 1956. Departements-tidende 1918, side 699. Hauge, Trygve: Lærebok i handelsregning med oppgavesamling, Aschehoug, Oslo 1926. Øieren: flere utgaver sommeren 1909, blant annet 26.juni og 31.juli. Østlandets Blad 11.april 1956.

Nettkilder: Arkivverket: http://digitalarkivet.arkivverket.no/kb/vi/person/pv00000001348684 Arkivverket: http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036368000470 Arkivverket: http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037045180983 Arkivverket: http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036392200054 DIS: http://www.disnorge.no/gravminner/vis.php?mode=fy DIS: http://www.disnorge.no/gravminner/vis.php?id=03&mode=ko

Skiklubben Skimt fyller 100 år

Finn Hemsen hopper i Holmenkollen, 1940.

3.mars er det 75 år siden dette bildet ble tatt. Her ser vi Finn Hemsen som hopper i Holmenkollen i 1940. Hemsen representerte Skimt som kunne feire 25-årsjubileum dette året. Nå har det gått 100 år siden klubben ble stiftet.

En skiklubb ser dagens lys
La oss gå helt tilbake til den gang da det hele startet, vinteren 1915. Dette skal ha vært en svært snørik vinter og dermed lå forholdene godt til rette for skisport. Dette var nok absolutt en medvirkende årsak til at Skimt ble stiftet akkurat denne vinteren. Dessuten ble bakken som etter hvert ble til Møllebakken, funnet denne vinteren.

Den første tiden var skiklubben navnløs noe klubbens styre ble sterkt kritisert for i flere leserbrev i Øieren (forløperen til Østlandets Blad). Det ble blant annet stilt spørsmål ved hvor lenge styret i en forening som ikke hadde verken lover eller navn, kunne sitte. Ikke helt uten sarkasme foreslo brevskriveren at klubben kunne kalles ”Resolut.” Dette mente han at i det minste burde betegne den ånd som skulle herske i en skiforening og dens styre.

Nå ble imidlertid ikke navnet Resolut, men Skimt. Navneforslaget kom fra klubbens første formann, Thorleif Hemsen, og ble vedtatt på generalforsamlingen 30.oktober 1915. I protokollen kan en for øvrig lese at oppslutningen om møtet var laber. Foruten styret var det bare et par medlemmer til stede.

Den første konkurransen
Søndag 14.februar 1915 ble de første konkurransene i hopp og langrenn arrangert. Noen ildsjeler hadde jobbet hardt for å få Møllebakken i stand til dette første rennet. Klubben hadde også sørget for å få autoriserte hoppdommere fra Kristiania og publikumsoppslutningen var stor. Ekstra gledelig var det nok at to lokale hoppere kom øverst på seierspallen i 1.klasse (deltakere over 18 år). Jorulf Bjørnstad, som også var den som hadde funnet stedet der hoppbakken ble anlagt, vant foran Harald Ruud. Det ble også delt ut en ”Damenes pokal” til den som hadde det stiligste hoppet.

Siden det ikke fantes høvelige forsamlingslokaler i Ski, fant premieutdelingen sted hjemme hos kjøpmann H.P. Bjørnstad i Vanaheim. I følge referenten fikk medlemmene servert en ”splendid aftens.” Vertinnen blir særlig høyt verdsatt i det samme referatet: ”Fru kjøbm. Bjørnstad maa tilskrives den væsentligste ære for den glimrende maate hvorpaa denne enestaaende aften blev feiret” (Kilde: Skimts årsberetning 1914-1915).

De første årene
De kommende vintrene var snørike og gunstige for skiinteresserte. Skimt arrangerte flere hopprenn og langrenn og arrangerte dessuten festlige sammenkomster for sine medlemmer – også utenfor skisesongen.

Skimt meldte seg tidlig inn i Norges skiforbund og allerede i 1917 var klubben arrangør av et kretsrenn. Det ble konkurrert både i langrenn og hopp. Langrennet startet ved Ski stasjon. Løypa var på 14 km og gikk til Bekkevar og tilbake over Nærevannet. Hopprennet i Møllebakken samlet ca.400 tilskuere. Det lengste stående hoppet på 30 m hadde Karl Weydahl som vant kombinertkonkurransen.

Møllebakken
Utbedringer av Møllebakken var et tilbakevendende tema de første årene. Det var forholdsvis dårlig plass på sletta nedenfor bakken. Hopperne hadde dermed vansker med å få til en skikkelig sving da de skulle bremse opp. Det var derfor nødvendig å få felt flere trær. Overgangen mellom underrennet og sletta var dessuten for brå. Dette medførte at flere hoppere hadde problemer med å holde seg oppreist i overgangen. Dessuten ble det drøftet om det var behov for et stillas for å øke farten i overrennet.

Møllebakken ble forbedret i 1924-25. Det ble sprengt bort en del ujevnheter og sletta ble flatet ut. Store mengder torv ble hentet fra Hebekkmåsan for å jevne ut underrennet. Det ble dessuten bygd stillas, tribuner, dommertribune og trapper. Bakken ble inspisert av viseformannen i Skiforbundet, Chr. Aug. Fjeld. Han var svært fornøyd med det han så.

Seinere har hoppbakken gjennomgått mange utbygginger og forbedringer, men har vært ute av bruk de siste tjue årene.

Landsrenn
Arbeidet med bakken bar frukter og klubben ble belønnet med å få holde landsrenn flere ganger utover på 1920-tallet (1925, 1926, 1927, 1929). Samtlige renn ble vellykkede, men snøforholdene skapte vansker enkelte ganger. I 1925 måtte langrennet avlyses pga snømangel og i 1929 stod hele arrangementet i fare fordi snøen var i ferd med å smelte bort. Langrennet ble flyttet fra området ved stasjonen og lagt til traktene ved Grøstad – Askerud og inn mot Gaupestein. Hoppbakken var også i ferd med å bli snøfri, men etter at det ble fylt på 500 lass med snø kunne også rennet der arrangeres. I 1929 fikk for øvrig Skimt for første gang ansvaret for å dele ut kongepokal. Pokalen ble vunnet av Peder Belgum, B.U.L.

Klubben arrangerte også flere landsrenn utover på 1930-tallet, men snømangel satte stopper for renna i 1930 og 1932. Selv om snøen glimret med sitt fravær, var det imidlertid is og klubben arrangerte skøyteløp i stedet. I 1933 var det også lite snø. Det var derfor bare mulig å arrangere hopprenn.

Dyktige utøvere
Skimt hadde flere dyktige utøvere som gjorde seg bemerket både lokalt og nasjonalt i tiden før krigen. Brynjulf Skotner vant flere distriktsrenn og hadde også gode plasseringer i flere landsrenn. I 1926 tok han 1.premie i kombinert klasse B i Holmenkollen. Andre løpere som gjorde det godt i denne perioden var Eugen Krogstad, Reidar Lybæk, Rolf Lybæk, Johan Skårer og Karl Weydahl. Like før krigen markerte også Trygve Gundersen seg kraftig med et stort antall bakkerekorder og gode plasseringer. I 1938 satte han bakkerekord i Holmenkollen med et hopp på 54,5 meter. 

Holmenkollen 1940
Like heldige var ikke Skimt-hopperne i Holmenkollen 3.mars 1940. Trygve Gundersen falt i andre omgang mens Trygve Stenerud hoppet altfor kort og ble bare nummer 64. Hopprennet ble for øvrig vunnet av Hilmar Myhra fra Kongsberg som hadde hopp på 66,5 m og 61,5 m.

På bildet ser vi Finn Hemsen i svevet. Han deltok i kombinertkonkurransen og lå noe bak etter langrennet. I hopprennet gikk det slett ikke bra for skimtgutten. Han strakte seg til en lengde på 58 m, men falt og slo seg såpass kraftig at han trolig var bevisstløs en stund.

25-årsjubileet
Neste helg arrangerte Skimt jubileumsrenn og Hemsen stilte til start både i hopprenn og langrenn, men var tydelig preget av hendelsen i Holmenkollen syv dager tidligere. I hopprennet falt han like etter nedslaget og i langrennet var han ustø og falt flere ganger. Det er ikke utenkelig at Hemsen hadde hjernerystelse og burde ha latt skiene stå denne helga.

Til tross for plager og ustøheter tok Finn Hemsen andreplass i langrenn klasse B. Best i langrennssporet var Magnar Fosseide, Troll, som vant klasse A med ei tid som var ni minutter bedre enn Hemsens.

Jubileumsrennet blei avsluttet med premieutdeling på Bogers hotell utpå kvelden. Sverre Brodahl, Fossekallen, fikk kongepokalen. Han vant kombinertkonkurransen knepent foran nevnte Fosseide. Skimts bestemann var Trygve Gundersen som havnet helt nede på en tiendeplass.

Gundersen var imidlertid best i klasse A i hoppbakken og fikk tildelt både Grubernes Sprengstoffabrikkers premie og Damenes pokal. Den beste hopperen var likevel lensmannen i Ørje, Sverre Lislegård, som deltok i klassen for hoppere over 32 år. Han hoppet kortere enn Gundersen, men var den eneste som var oppe i 18,5 i stil. Dermed slo han Gundersen med 1,2 poeng.

Krig og fred
Krigen satte sine spor også hos Skimt. De nye makthaverne overtok styringen med klubben og alle eiendeler, arkiver og penger ble beslaglagt. I 1941 ble det besluttet at klubben skulle slås sammen med Ski IL.

Etter krigen gikk Skimt ut av Ski IL igjen, men hadde store vansker den første tiden. Klubbkassa var tom og bankkontoen inneholdt kun et mindre beløp. Det viste seg at noen hadde så godt som tømt kontoen like før freden. Kommunen trådte da støttende til og bevilget 1000 kr til klubben.

Hjelpa fra kommunen kom godt med og Skimt kom seg forholdsvis fort på beina igjen. Møllebakken ble satt i stand og etter hvert ble også flere anlegg bygd. I løpet av 1946-47 ble det også opparbeidet ei slalomløype i Roåsskogen.

Flere av Skimts sentrale utøverne i åra før krigen, var også langt framme utover på slutten av 40-tallet. Trygve Gundersen, Trygve Stenerud, Finn Hemsen og Erling Aavik gjorde det alle sterkt i denne perioden. På 1950- og 60-tallet var Lars Holmen en sentral utøver. Han deltok både i Holmenkollen og i NM (i kombinert) ti år på rad. En tiende plass i NM var beste resultat.

Den første norgesmesteren
Det skulle imidlertid gå nesten femti år fra oppstarten før Skimt fikk sin første norgesmester. Det skjedde i 1963. Da vant Markus Svendsen NM-gull i kombinert og fikk også kongepokalen for sine prestasjoner. Samme år ble han, som sjette nordmann, tildelt Lahti-pokalen. Svendsen gjentok NM-suksessen i 1968. Han deltok også i OL i Grenoble samme år.

Et tilbud på sommeren
Fram til begynnelsen av 1960-tallet hadde Skimt hovedfokus på skisport, men i 1964 utvidet klubben repertoaret og opprettet ei orienteringsgruppe. Skimt fikk dermed flere bein å stå på og utøverne fikk også et tilbud utenom vintersesongen. De seineste åra har for øvrig orienteringsgruppa samarbeidet med Kolbotn IL.

100 år
Skimt har nå eksistert i hele hundre år, en anselig alder for noen og enhver. Klubben har fostret mange dyktige utøvere, men har trolig betydd vel så mye for de mange som ikke har mønstret toppsjiktet på resultatlistene. Vi gratulerer Skimt med jubileet og ønsker dem lykke til med de neste 100 årene!

Foto:
Finn Hemsen hopper i Holmenkollen, 1940.
Fotonummer: SKIB 001 075
Fotograf: ukjent.
Bildet er en del av Skimts arkiv. 

Trykte kilder:
Øieren 8.oktober 1915.
Østlandets Blad, følgende utgaver: 4.mars 1940, 11.mars 1940.

Arkivkilder:
Arkiv P-1066: Skimt.

Nettkilder:
Skimts hjemmesider: www.skimt.no
Østlandets Blad 11.mars 2011: http://www.oblad.no/ski/har-ikke-rad-til-a-rive-mollebakken-1.6095491

Landtur til Kollåsen, 1930.

Landtur til Kollåsen, 1930.

Like før jul i 2011 ble Kollåsen vernet som naturreservat i en egen forskrift. Bakgrunnen for vedtaket er det store naturmangfoldet her.

Her finner vi ulike typer barskog, men også en del blandingsskog med furu, osp, bjørk, rogn og selje. Området strekker seg over 1077 dekar og har stedvis mye død ved. Forskrifta påpeker at «Naturreservatet har særlig naturvitenskaplig verdi som et lavereliggende område i den boreonemorale barskogsonen som er tilnærmet uberørt av nyere inngrep.»

På bildet ser vi ti personer som har tatt turen opp på Kollåsen en fin dag i 1930. Her nyter de den flotte utsikten mot nordvest. I bakgrunnen skimter vi Boger gård (se bilde i originalformat her). Det kan se ut som dette turfølget har lagt søndagsturen opp hit. Vi kan skimte både en kurv og et spann på bildet. Det er godt mulig at de kombinerte turen med å plukke sopp og bær. Personene på bildet er fra venstre: Jens Myhrer, Magnhild Strand (f. Boger), Margot Myhrer (f. Boger), ukjent, Egil Andreas Myhrer, Odd Myhrer, Rolf Strand, Alfhild Boger, Hjørdis Sletner (f. Boger) og Sven Boger. 

Kollåsen er fremdeles et attraktivt turområde. Selve toppunktet ligger på 230 m. Hvis du parkerer ved nedlagte Gjedsjø skole, kan du kombinere turen med en sving bortom Langen og Sørmarkskapellet. En slik tur vil være på 6-7 km og ta rundt to timer. Ivrige geocachere kan også logge flere funn i og rundt dette området.

I år markerer vi friluftslivets år. Dette er en ypperlig anledning til å komme seg ut og oppleve den vakre naturen som mange av oss har kort vei fra stuedøra. Kanskje en tur på Kollåsen, slik turfølget på bildet foretok for 85 år siden, kan være noe for nettopp deg? God tur!

Foto:
Landtur til Kollåsen, 1930.
Fotonummer: 0213-052-0003.
Fotograf: Sven Tore Boger.
Giver av bildet: Sven Tore Boger.
Bildet er samlet inn av Ski Historielag.

Trykte kilder:
Løvland, Birger og Haugen, Reidar: Til fots i Sørmarka, 44 turer i nærområdet, Dreyer, Oslo 2012.

Nettkilder:
Geocaching
Lovdata

Den riktig gamle Nordbyveien

SKIB 803 012

I disse dager blir det jobbet kraftig med forbedringer av veinettet rundt Skibyen. Eldre veier møter nye krav og må oppgraderes. Ikke minst ser vi dette i Nordbyveien.

Det har pågått ferdsel i dette området i svært lang tid, men mange av de gamle veiene har blitt borte. Ofte har det gått til slik vi ser i Nordbyveien der en ny vei blir anlagt der den gamle gikk. Andre steder har nye behov meldt seg og området har blitt tatt i bruk til andre formål slik som jordbruk eller boliger. Dessuten har nye veier gjerne gjort de gamle overflødige og de har gått ut av bruk. Dermed får vegetasjonen gode vekstvilkår og tar tilbake grunnen.

Men ennå er det mulig å se spor av riktig gamle veier rundt om i vår kommune. Det som gjerne viser etter disse veiene er forsenkninger i terreng med løse masser, såkalte hulveier. Noen steder kan disse veiene være svært tydelige, mens andre steder er forsenkningene såpass små at de nesten ikke viser. Veier som er så gamle at de sikkert kan dateres til tiden før reformasjonen, kalles oldtidsveier. Slike veier er automatisk fredet etter Lov om kulturminner.

Tar vi en liten tur vest for Ski sentrum, til Nordre Finstad, finner vi deler av en slik vei. Veien starter rundt 100 m vest for Nordre Finstad gård. Ved en nordlig forgreining av veien, ikke langt fra der den starter, ligger for øvrig en gravhaug fra jernalderen. Haugen ligger tett inntil rundkjøringen der Villenga og Vestveien møtes. Veien passerte opprinnelig også en gravhaug på Nordre Finstad, men den har blitt fjernet i forbindelse med utbyggingsarbeider. Det var for øvrig svært vanlig å anlegge gravhauger i nærheten av veier.

Selve veien går inn i skogen noen meter sør for den eksisterende gravhaugen. Den er mye i bruk som tursti og er derfor lett synlig der den bukter seg inn mellom trærne. Forsenkningene i terrenget er her svært små. Deler av veien går dessuten over berggrunn. Den vesle veistubben tar fort slutt og går antakelig over i en nyere sti. Det er også mulig å følge deler av veien et stykke videre på andre side av Søndre Tverrvei.

Sør for Rismyra i Ås kommune ser vi også spor av denne veien. Der har den tydeligere form som hulvei. Ellers har mye av denne oldtidsveien blitt borte både som resultat av nyere veibygging, boligbygging og jordbruk. Opprinnelig var dette den gamle ferdselsåren mellom Ski og Nordby, altså den riktig gamle Nordbyveien.

Foto:
Oldtidsveien, Ski – Nordby, Finstad, 2015.
Fotonummer: SKIB 803 012.
Fotograf: Dagfinn W. Jakobsen (Ski lokalhistoriske arkiv). 

Trykte kilder:
Gustafson, Alfred: Turbok for Ski, Ski Historielag, Ski 1992.
Schou, Terje: Ski og Kråkstad, Forhistorisk tid, bind I, Ski kommune, 1990.
Taugbøl, Trond: Kulturminneatlas Follo, Ferdsel og vegfar, Follo museum, 1995.

Nettkilder:
Kulturminnesøk vei
Kulturminnesøk gravhaug
Turtips Finstadmarka/Holstadmarka

Kråkstad og Ski, sommeren 1915

0213-189-0002

Det var en kommune på terskelen til ei ny tid som gikk inn i sommeren for 100 år siden. Det store og viktige spørsmålet som kom til å berøre de fleste, var om de ville ha innlagt elektrisk strøm i hjemmene sine, men det var trolig noe annet som opptok folk flest.

Været.
Den gangen som nå var det viktig at sommeren slo til med riktig vær slik at avlingene ble gode, men denne sommeren lot godværet vente på seg. 9.juni kunne man lese følgende i lokalavisa: «Hittil har sommeren bydd os kold vind og surveir saa sommerhygga har blitt derefter, men det maa da vel bli bedre. Vi håper ialfald at litt sommervarme vil komme ogsaa iaar.» (Øieren 9.juni 1915)

Etter hvert ble imidlertid mangelen på regn et problem. Den kalde starten på sommeren etterfulgt av tørke, førte til at det vokste dårlig på åkrer og jorder. Lørdag 3.juli kom imidlertid regnet. Og når det først kom, så var det ikke med måte. Fra vest kom mørke regntunge skyer og man kunne høre buldringen av torden. Snart begynte det å hølje ned, og sammen med regnet kom også flere lynnedslag.

Regnværet fortsatte utover i måneden. Søndag 11.juli var det planlagt tre stevner i Ski. På Solbergsletta (rett over grensa til Ås riktignok) skulle Nedre Romerikes arbeiderparti ha stevne. I Birkelunden hadde Blå Kors planlagt et arrangement og pinsevennene skulle ha stevne i skogen bak Bethel. Hele søndagsformiddagen kom det regnbyge på regnbyge i tett følge med sur vind. Blå Kors søkte ly i Menighetshuset og pinsevennene benyttet Torps snekkerverksted til sin sammenkomst. Arbeiderpartistevnet måtte utsettes til ettermiddagen. Da lettet været noe og de kunne marsjere i tog vestover fra Ski.

Det fortsatte å regne også videre utover i juli. Vannstanden i Glomma og Øyeren steg betraktelig. Uværet førte til vansker for bøndene. Riktignok førte regnet til at åker og eng vokste. Men det begynte å bli på tide å ta slåtten, og da var det en fordel at det tørket opp litt slik at det var mulig å få høyet tørt før det skulle i hus.

Først ved inngangen til hundedagene, i slutten av juli, begynte det å lysne såpass at det var håp om at slåttonna snart kunne begynne. De mange dagene med tørke tidlig på sommeren hadde for øvrig ført til at graset vokste dårlig. I følge daværende landbruksdirektør Gudbrand Tandberg, ville regnet berge veksten på åkrene, men det kom for seint for graset.

På bildet ovenfor fra Østby gård i Kråkstad, ser vi at gårdsfolket er i full gang med slåtten. Helt til venstre står Anders Østby. Litt lenger bak på samme side står budeia Rakel og hennes datter (ukjent navn). Helt høyre står Fredrikke Østby. Mannen i bakgrunnen er ikke identifisert.

Elektrisitet i hjemmet
Den virkelig store og revolusjonerende saken denne sommeren var den planlagte utbyggingen av elektrisitetsnettet. Snart kunne hus og hjem få innlagt strøm. Levende lys kunne erstattes av elektrisk lys og matlaging kunne foretas på elektriske komfyrer i stedet for vedfyrte. Dette ville forandre hverdagen for de aller fleste.

De første sonderingene i kraftspørsmålet ble foretatt fem år tidligere. Dr. Lorentz Chr. Eger, en framtredende skikkelse i lokalsamfunnet, tok da kontakt med Glommens træsliberi om kraftleveranser til kommunen. Våren 1914 sendte Eger og overingeniør Johannes Enger en henvendelse til herredsstyret om at tiden var inne til å skaffe elektrisk energi. En komite jobbet så videre med saken. Den 9.juni 1915 ble det hele endelig vedtatt i herredsstyret. Nå skulle Kråkstad kommune få elektrisk kraft. Det ble inngått en avtale med Glommens træsliberi om leveranse av strøm fra Kykkelsrud kraftverk. Hos lokale kjøpmenn ble det lagt ut tegningsblanketter. Her kunne lokalbefolkningen legge inn bestilling på strøm innen en tidsfrist som løp ut omtrent samtidig med sommeren, den 30.august.

Mange var usikre på dette nye. Derfor ble det holdt en rekke informasjonsmøter på skolene i dagene før tidsfristen løp ut. Tilstede på møtene var ingeniør ved kraftverket, Valdemar Giæver Enger. Han ga en kort beskrivelse av prosjektet og kunne deretter svare på spørsmål. Møtene var forholdsvis godt besøkte og over 150 personer la inn bestilling på strøm innen fristens utløp. Dette var en god begynnelse og starten på ei helt ny tid for folk i Ski og Kråkstad.

To år seinere, 8.juli 1917, kunne de første strømbryterne i kommunen skrus på.

Foto:
Slåttonn på Østby gård, 1915.
Fotonummer: 0213-189-0002
Fotograf: ukjent.
Giver av bildet: Ingrid Østby.
Bildet er samlet inn av Ski Historielag

Trykte kilder:
Aftenposten, følgende utgaver: 7.juli, 20.august 1915.
Avisa Øieren, følgende utgaver: 2.juni, 9.juni, 11.juni, 2.juli, 9.juli, 14.juli, 28.juli, 30.juli, 4.august, 11.august, 18.august, 20.august og 3.september 1915.
Østlid, M.: Kråkstad en bygdebok, bind I, Hamar 1930.

Arkivkilder:
Ski lokalhistoriske arkiv: Arkiv S2-1001: Follo Energiverk.

Ski rådhus, 1974

SKIB 002 094

For 60 år siden, sommeren 1955, var byggingen av Ski rådhus i full gang. Det nye bygget sto klart til innflytting året etter. Seinere har bygget blitt utvidet med kinosal og høybygg.

Samfunnsbygningen
Historien om Ski rådhus begynner egentlig mange år tidligere. På sett og vis kan vi si at den begynner med en dramatisk brann utpå kvelden søndag 3.oktober 1937. Denne kvelden, under en kinoframsyning, brant Samfunnsbygningen i Ski ned til grunnen. Riktignok var det ikke kommunale kontorer i bygningen, men den var et viktig forsamlingslokale der også kommunestyret hadde sine møter. Det verserte planer om gjenreising en stund uten at noe ble gjort, og så kom krigen.

Etter krigen var det uaktuelt å gjenreise Samfunnsbygningen, men kommunen trengte et rådhus. De kommunale kontorene var spredt over store deler av sentrum noe som medførte en stor ulempe for brukerne og gjorde driften av kommunen mindre effektiv.

Byggeplaner etter krigen
Tomta der Samfunnsbygningen en gang hadde ruvet, lå fremdeles ledig. 28.januar 1946 blei det nedsatt en komite som skulle utrede mulighetene for å få reist et rådhus på dette stedet. Komiteen besto av Konrad Marthinsen (formann), Johannes Bergene, Paul Lein og Kåre Levin. Et halvt års tid seinere, 26.august, kunne Østlandets Blad melde at rådhuset i Ski var besluttet bygget etter et enstemmig vedtak i herredsstyret.

Det var imidlertid ikke så enkelt å få oppført nybygg i tida like etter krigen. Det var mye som måtte gjenoppbygges og stor mangel på byggevarer. Selv om herredsstyret i Ski hadde gått helhjertet inn for oppføring av nybygg, var det ikke de som hadde det avgjørende ordet. Prosjektet måtte godkjennes av Boligdirektoratet som lå under Forsynings- og Gjenreisningsdepartementet. Høsten 1947 fikk Ski kommune avslag på sin søknad om nybygg. Dermed måtte planene om rådhus stilles i bero.

Omsider byggestart
Seks år seinere, høsten 1953, ble det holdt et møte i vertshuset Pålle. Bakgrunnen for møtet var at det nå forelå planer om å flytte sorenskriverkontoret og politimesterens kontor til Ski. Dette ga ny næring til planene om å få oppført et eget rådhus i kommunen og nå var det langt lettere å få klarsignal til bygging. Dermed kunne man tørke støvet av planene fra 1946, justere disse og sette i gang.

Våren 1954 ble det utlyst anbudsrunde på nybygget. Det kom inn i alt 14 anbud, de fleste av disse var på deler av bygget. Samme høst ble det inngått kontrakt med entreprenørfirmaet Andresen og Halvorsen om oppføring av rådhuset etter tegninger av arkitektene Hansen og Tørum.

Like før jul i 1954 blei grunnsteinen lagt ned og gjennom hele det påfølgende året pågikk det bygging øverst på torget. Bygget sto klart til bruk i 1956. Samtidig blei det arbeidet med planer for byggetrinn 2, Rådhusteateret.

Påbygg
Tidlig på 1970-tallet begynte det å vise seg at murarbeidene i 1955 ikke hadde vært gode nok. Murpussen skallet av i store flak og rådhuset begynte å se sjaskete ut. Det var på tide med en solid oppgradering av bygget, men kommunen hadde foreløpig ikke råd til å iverksette et slikt arbeid.

Det gamle bygget var dessuten i ferd med å bli for lite og et nytt påbygg var planlagt. Vinteren 1972 begynte de første undersøkelsene av grunnen øst for det eksisterende bygget. Det blei slått ned pilarer og det viste seg at de måtte rundt 30 m ned i grunnen før de støtte på fjell.

Våren 1973 ble bygget formelt godkjent av Fylkesbyggenemnden i Akershus og arbeidene kunne settes i gang. Det nye bygget skulle oppføres i seks etasjer med et samlet areal på 3370 kvm. Arkitektfirmaet Blakstad Munthe-Kaas med Jørgen Secher som utførende arkitekt sto bak tegningene.

Billigbygg
Ja, så veldig billig var det ikke å fullføre byggetrinn 3 av Ski rådhus, men da bygget kunne innvies i januar 1975 viste det seg at det var så mye som 100.000 kr igjen på byggebudsjettet. Pengene ønskte byggekomiteen å bruke til kunstnerisk utsmykking av nybygget, et forslag rådmannen var skeptisk til.

Det nye rådhuset ble høytidelig innviet 17.januar og to dager seinere, søndag 19.januar, kunne alle i bygda som ønskte det, komme og beundre bygget.

Foto:
Ski rådhus, høsten 1974.
Fotonummer: SKIB 002 094.
Fotograf: ukjent.
Bildet er en del av Kommunegartneren i Skis arkiv, oppbevares hos Ski lokalhistoriske arkiv.

Trykte kilder:
Østlandets Blad: 14/1-72, 17/1-72, 2/4-73, 8/8-73, 10/12-74.

Arkivkilder:
Protokollene til byggekomiteen for rådhuset.

Ved minnesteinen, 1974.

SKIB 002 042

Utenfor kirkegårdsmuren ved Ski kirke står denne minnesteinen over de fra kommunen som falt under andre verdenskrig. Det er en årviss tradisjon å hedre disse både på 8. og 17.mai.

Minnesteinen
Selve steinen, som er av nordmarkitt, ble funnet av daværende ordfører Lorentz Chr. Eger i Tallaksrud skog etter frigjøringen i 1945. Gjennom et spleiselag, der både kommunen og en rekke lokale lag og foreninger bidro, ble det samlet inn tilstrekkelig med midler til å få fraktet steinen opp til Ski kirke. Der ble den behørig fundamentert og deretter ble navnene til de falne hugget inn.

Steinen ble høytidelig avduket om kvelden fredag 7.mai 1948. Flaggene vaiet vakkert i vinden og folk hadde gått «mann av huse» for å delta på minnemarkeringen. Østlandets Blad anslo at så mange som 5-600 personer var tilstede. I tillegg til selve avdukingen, fikk de frammøtte også oppleve taler, korpsmusikk og korsang.

Opprinnelig sto det fjorten navn på steinen. Disse fjorten var delt i to grupper; «Falt i kamp» og «Krigens ofre.» Dette var imidlertid en inndeling som falt enkelte tungt for brystet. Det kunne se ut som minnesteinen var delt opp i et A-lag og et B-lag og hvor gikk egentlig grensen for å havne i den ene eller den andre kategorien?

De som ser på steinen i dag, ser at den ikke er todelt og at den dessuten inneholder femten navn. Her har det altså blitt gjort et redigeringsarbeid i ettertid og et navn som antakelig var glemt, ble tilføyd. Steinen framstår derfor nå som et verdig minne over de fra Ski som mistet livet som følge av krigshandlingene under 2.verdenskrig.

De femten
Disse femten har fått navnene sine på minnesteinen. Her står de oppført i den rekkefølgen du finner de på steinen med en kortfattet informasjon om deres liv og død.

Ivar Herrestvedt: Født 3.oktober 1914 i Bergen. Landbrukskandidat. Meldte seg frivillig til kampene i april 1940. Falt ved Fossum bru 13.april 1940.

Alf Strøm: Født 11.november 1918 i Oppegård. Matros på D/S Fanefjeld. Skipet forliste i området ved Island 9.april 1942. Det antas at skipet støtte på ei mine eller ble flybombet.

Karl Theodor Jacobsen: Født 1.juli 1916 i Enebakk. Løytnant i hærens flyvåpen. Skutt ned under kamp med tyske fly over Den engelske kanal 19.juni 1942.

Odd Meyer Olsen: Født 12.mars 1919 i Ofoten. Matros på korvetten Montbretia. Skipet eskorterte en konvoi over Nord-Atlanteren da det blei torpedert og sank 18.november 1942.

Westye Foss Sørensen: Født 25.desember 1904 i Oslo. Skipsfører på M/S Prins Harald. Skipet blei torpedert 20.november 1942 vest for Gibraltar. Mannskapet blei sendt i livbåtene mens Sørensen og styrmannen prøvde å slukke brannen, men skipet som fraktet ammunisjon, sprang i lufta.

Nils Adelsten Nilsen: Født 16.juni 1918 i Askim. Marinegast på panserskipet Eidsvold. Omkom 9.april 1940 da skipet blei torpedert på Narvik havn.

Bjørn Eriksen: Født 21.mai 1916 i Oslo. Student ved NTH i Trondheim. Sjef for illegalt arbeid i trondheimsområdet. Arrestert 27.januar 1943. For å forhindre at han skulle røpe noe under tortur, kastet han seg ut av vinduet i 4.etasje i Gestapos hovedkvarter. Han døde kort tid seinere av skadene.

Sverre Per Terjesen: Født 6.februar 1921 i Langesund. Student. Blei arrestert 30.november 1943 under studentrassiaen. Døde av sykdom i Buchenwald 30.mars 1944.

Martin Hjelmen: Født 24.januar 1904 på Herdla ved Bergen. Sjømann. Hjelmen var kommunist og drev med sabotasje mot tyske og italienske skip seint på 1930-tallet. Arrestert med falske papirer i Sverige i januar 1940. Utlevert til Gestapo i Norge 20.januar 1941. Sendt til Tyskland og henrettet ved halshugging 30.mai 1944.

John Gjevik: Født 4.desember 1922 på Nordstrand. Gårdsgutt. Blei skutt av en gruppe tyskere som forfulgte en rømt russisk krigsfange 17.juli 1944.

Familien Knutsen: Anton: Født 24.januar 1898 i Moss. Jernbaneekspeditør. Ragna: Født 1.juni 1902 i Oslo. Husmor. Rolf: Født 13.juli 1926 i Ski. Gymnasiast. Finn: Født 15.april 1933 i Ski. Skolegutt. Hele familien omkom 31.desember 1944 under et bombeangrep på Oslo.

Ingulv Gjerde: Født 31.juli 1914 i Skånevik. Løytnant. Deltok i kampene ved Narvik i 1940. Flyktet til Sverige våren 1941. Forsøkte å komme over til England med M/T Storsten i april 1942. Skipet ble trolig torpedert og sank vest for Kristiansand. Gjerde og 16 andre forsøkte å fortsette ferden til England i motorlivbåten, men ble borte på havet.

Bildet
Bildet denne måneden viser kransenedleggelse ved minnesteinen 17.mai 1974. Her hedres de som mistet livet som følge av krigshandlingene i 1940-45. Sentralt i bildet står daværende skolesjef Ivar Otto Iversen med mikrofon i hånda og holder tale. Like til høyre for ham står Anne Lise Torp med kransen. Rundt disse to står speidere og korps. Helt til høyre, med klarinett, står Tor Erling Arnesen. De øvrige er ikke identifiserte.

Foto: 
Ved minnesteinen, Ski kirke, 17.mai 1974.
Fotonummer: SKIB 002 042.
Fotograf ukjent. 
Bildet er en del av Kommunegartneren i Skis arkiv, oppbevares hos Ski lokalhistoriske arkiv.

Trykte kilder:
Borgersrud, Lars: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden, Universitetsforlaget, Oslo 1997.
Gjelsvik, Tore: Snart kommer vår dag. Erindringer fra krigen, Aschehoug, Oslo 1999.
Guhnfeldt, Cato: Bomb Gestapo-hovedkvarteret! Wings, Oslo 1995.
Jacobsen, Alf R.: Angrep ved daggry, Narvik 9.-10.april 1940, Vega, Oslo 2012.
Rønneberg, Erling: Krigens ofre fra Ski 1940-1945,Ski 1995.
Våre falne, Den norske stat, Oslo 1950.
Østlandets Blad: 19.april 1940, 26.juli 1940, 10.mai 1948 og 19.mai 1948.

Nettkilder:
Forsvarets museer: http://www.forsvaretsmuseer.no/Fartoeysbasen/Montbretia
Sjømennenes minnehall: http://minnehallen.no/skip_2/fanefjeld-ds og http://minnehallen.no/skip_2/storsten-mt  

Skolen i krig, 1940.

Kontra skole okkupert, 1940.

Den tyske okkupasjonen medførte vansker for mange, men i Ski var det kanskje skoleelevene og lærerne som tydeligst fikk erfare at landet var besatt av fiendtlige tropper. Gjennom store deler av det første krigsåret måtte undervisningen enten utgå eller finne sted i midlertidige lokaler.

Aprildagene
Allerede i aprildagene 1940 måtte undervisningen opphøre fordi skolebygningene delvis ble benyttet i forbindelse med evakueringen. Riktignok varte det ikke så lenge før de fleste følte at de kunne returnere til sine egne hjem og oppta sine daglige gjøremål.

Kontra skole blir okkupert
Utpå ettermiddagen tirsdag 7.mai kom lensmannen i Ski og en tysk offiser på besøk på Kontra skole. Dette var langt fra en høflighetsvisitt. Den tyske offiseren meddelte skolens ledelse at tyske soldater skulle overta bygningen neste dag. Det var åpenbart at det ikke ville nytte å komme med protester.

Lærerne ble tilkalt i all hast og det blei lånt inn et par lastebiler fra sprengstoffabrikken. Her gjaldt det å rydde ut det som var mulig før bygningen ble overtatt av tyske soldater. Mye inventar ble fraktet til låven ved gamle Kontra og lagret der. I tillegg ble alle skap låst. Vaktmesteren, fru Skoghus, som bodde i tredje etasje på skolen, måtte flytte ut. Hun pakket sakene sine og flyttet til søsteren. Neste morgen kom tyskerne. 167 soldater flyttet inn i bygningen.

Realskolen
Forholdene for elevene på Realskolen var noe bedre enn på Kontra. Her hadde ikke tyskerne behov for hele bygningen. De nøyde seg med å beslaglegge le-skuret og deler av bygningen. Dermed kunne det meste av undervisningen gå omtrent som før.

En provisorisk løsning
Det blei jobbet hardt for å finne alternative løsninger for skolebarna på Kontra. I slutten av mai blei det annonsert at undervisningen ville bli gjenopptatt fra tirsdag 28.mai i lånte lokaler. Styrene for Bethel og Ski bedehus hadde stilt lokalene sine gratis til disposisjon. Dermed kunne skolebarna i det minste få litt undervisning.

Kontra blir frigitt
Utpå sommeren 1940 flyttet de tyske soldatene ut av Kontra og skolen kunne settes i stand til undervisning igjen. Skolebygningen hadde blitt hardt brukt og en del utstyr og materiale hadde blitt borte. Tyskerne betalte imidlertid for innkvarteringen. Skolestyret mottok 3.634,36 kr i husleie.

Den 12.august var det skolestart. 43 førsteklassinger trippet inn skoleporten for første gang. Der ble de tatt godt imot av lærerne Hanne Claussen og Magda Veidahl. Disse 43 små var imidlertid ikke de eneste som skulle innta klasserommene på Kontra. Skolen hadde rundt 400 elever fordelt på 15 klasser i 1940. Kapasiteten ved skolen hadde i realiteten vært sprengt i over ti år, og det forelå planer både om nybygg og utvidelser da krigen kom. Nå måtte skolebarna greie seg så godt de kunne på den svært begrensede plassen. Riktignok var det slik i 1940 at ikke alle elevene gikk på skole samtidig. Dermed var det litt mer overkommelig med så høye elevtall.

Tyskerne kommer tilbake
Gleden over å ha fått skolebygget tilbake skulle imidlertid bli kortvarig.  Den 23.august, bare 11 dager etter skolestart, rekvirerte tyskerne Kontra skole på nytt. Nok en gang måtte skolebarna ut på vandring til midlertidige lokaler. Undervisningen ble denne gangen lagt til Realskolen og Follo landbruksskole.

Skolens ledelse var fortvilet over situasjonen og prøvde å få tyske myndigheter på andre tanker. Anders Ween forteller i sin skolehistorie at han dro inn til Oslo sammen med formannen i skolestyret, Johan Aandal, for å møte den tyske general Kemsky. De forsøkte å overbevise den tyske offiseren om hvor vanskelig undervisningssituasjonen i Ski var. Kemsky lyttet til de to utsendte og lovte å etterkomme deres ønske.

Opprydding
Den 26.november forlot de tyske soldatene skolebygget og lærere og elever kunne komme tilbake i egne lokaler. Det var imidlertid mye som måtte gjøres før bygningen kunne brukes til undervisningsformål igjen. Tre måneder med hard militærbruk hadde satt sine tydelige spor. Golvene var opphakket etter jernhæler og skobesparere, veggene var fulle av spikre, skapene var brutt opp og brukt som matskap, høvelbenker var brukt som hoggestabber, redskaper var ødelagt eller fjernet og indrevinduer var knust og rammene brent. I tillegg måtte det vaskes grundig.

Det måtte med andre ord legges ned en betydelig innsats for å få skikk på bygget, slik at det kunne brukes til sitt opprinnelige formål igjen. Etter ei ukes hard jobbing sto omsider skolebygget klart til bruk.

En ny fiende
Problemene var imidlertid ikke over selv om tyskerne hadde flyttet ut. I midten av desember brøt det ut munn- og klovsyke i distriktet. Sykdommen er svært smittsom og det blei innført restriksjoner på reiser og sammenkomster for å forhindre smittespredning. Dette førte blant annet til at skolene måtte stenge.

For Kontra skole var dette spesielt ille siden de nettopp hadde kunnet gjenoppta undervisningen. Planene som forelå om å ta igjen det forsømte, måtte dermed skrinlegges.

En lang juleferie
Året 1940, som må ha vært et av de mest spesielle i Kontra skoles historie, ble dermed avsluttet med en påtvunget og ekstra lang juleferie som varte i fem uker, fra 16.desember 1940 til 20.januar 1941.

Foto:
Tyske tropper har inntatt Kontra skole, 1940.
Fotonummer: SKIH 019 001.
Fotograf: ukjent.
Giver av bildet: Herman Sæther.
Bildet er samlet inn av Ski Historielag.

Arkivkilder:
Arkiv S1-1005, Aa0001: Ski skolestyre, møtebok 1938-1951.

Trykte kilder:
Jakobsen, Dagfinn W.: ”Fra folkeskole til kulturell tumleplass, Nye Kontra skole” i Follominne årbok 2010, Follo Historielag, 2010.
Ween, Anders: Skolehistorie for Ski, Ski 1962.
Østlandets Blad: Følgende utgaver: 27.mai, 24.august og 20.desember 1940.

Frivillig militæropplæring i Ski, vinteren 1940.

Frivillig militæropplæring

I september 1939 invaderte tyske soldater Polen og 2.verdenskrig var et faktum. Noen måneder seinere marsjerte russiske tropper inn i Finland og vinterkrigen var i gang.

Øvelsesskyting på vannet
Mange var urolige for at Norge ikke var godt nok forberedt dersom også vårt land skulle bli trukket inn i en av de pågående konfliktene. Også i Ski var det mange som var urolige for
dette. Flere henvendte seg til ØB og uttrykte sin bekymring, både for de unges fysiske form og for deres skyteferdigheter.

Ski skytterlag grep fatt i dette og utover vinteren ble det arrangert øvelsesskyting på et islagt Nærevann flere ganger. Den første øvelsen fant sted 16.januar og 160 menn hadde møtt opp ved Bjerkestranda. Inne i peisestuen holdt Ole Hjelt og sersjant Fennefoss instruksjon i geværbruk. Deretter gikk de frivillige videre til standplass ute på vannet. Hver enkelt fikk skyte 15 skudd på 100 og 150 meter. Øvelsene fortsatte utover vinteren og snart kom de også inn i ordnede former.

Forsvarsforeningen
I begynnelsen av februar 1940 ble det sendt ut et opprop til befolkningen i Ski og omegn. Ordfører, lensmann, distriktslege og flere ledere av lokale lag og foreninger oppfordret innbyggerne til å melde seg inn i den lokale forsvarsforeningen. 9.februar ble Ski og omegns forsvarsforening stiftet. Selve stiftelsesmøtet fant sted på Bogers hotell. Generalsekretær i Norges bondelag og rektor ved Follo landbruksskole, Wilhelm Dietrichson, ble valgt til formann. Dette var tydeligvis noe som engasjerte mange for medlemstallet rundet 100 allerede ved starten. På samme møte ble det også samlet inn 100 kroner til Finland.

Finlandssaken
Nettopp vinterkrigen i Finland var noe som engasjerte mange og det hersket vel så stor uro over Sovjetunionens overfall på Finland som de tyske angrepene lenger sør. Finland var tross alt et naboland og flere var urolige for at Norge kunne bli neste landet som sto for tur. Morgenbladet foreslo sågar at det burde opprettes en «Mannerheimlinje» etter finsk mønster, på grensen i nord.

I Ski ble det holdt en rekke arrangementer til støtte for Finland i løpet av denne vinteren. Ski mannskor og Ski damekor samarbeidet om en finlandsaften i realskolen 14.januar og samlet inn 400 kroner. 29.februar ble det arrangert finlandsdag i Ski. Der bidro omtrent det som fantes av foreninger og lag i kommunen. 2.mars ble det arrangert finlandsbasar. Ski damekor sang og Trygve Bratteli holdt foredrag. I tillegg ble det vist film om krigen i Finland. Samme helg var det også tilsvarende arrangementer både på Siggerud og Langhus. Det var ikke bare de voksne som bidro. Til og med skolebarna i 3.klasse på Kontra skole ytte sitt til denne saken. De ga bort pengene som var ment for godteri og samlet på denne måten inn 22 kroner til Finland. Finnlandsinnsamlingen ble avsluttet med et stort møte i realskolens gymsal 11.mars. Det viste seg da at det hadde blitt samlet inn 6200 kroner alt i alt.

Frivillig opplæring i ordnede former
I trontalen 12.januar 1940 kunne kongen erklære at det var iverksatt et arbeid med å få i gang en frivillig militæropplæring i landet. Opplæringen skulle ledes av Forsvarsdepartementet.

En måneds tid seinere ble dette arbeidet iverksatt. Hensikten var å gi mannskaper grunnleggende opplæring i bruk av våpen. Kursene var gjerne lagt til helger eller kveldstid med økter på et par timer 3-4 ganger i uka og varte i 1-2 måneder.

Oppslutningen om tiltaket viste seg å være svært stor. Over hele landet strømmet forsvarsivrige unge og voksne til kursene. Over 10.000 menn deltok i denne frivillige opplæringen vinteren 1940.

Det første frivillige militærkurset i Ski ble arrangert onsdag 28.februar. 50 menn hadde meldt seg på kurset som dermed var fulltegnet. Leder for den lokale forsvarsforeningen, Wilhelm Dietrichson, åpnet det hele med en glødende tale. Deretter kunne opplæringen komme i gang. Bildet denne måneden er fra nettopp en slik militærøvelse i realskolens lokaler. Øvelsene fortsatte utover på vårparten.

Den 9.april viste det seg at de som hadde vært urolige for at landet skulle bli trukket med i krigen, hadde hatt god grunn til dette.

Foto:
Frivillig militæropplæring i realskolens gymsal, Ski, vinteren 1940.
Fotonummer: SKIH 019 018.
Fotograf: ukjent.
Bildet er samlet inn av Ski Historielag.

Arkivkilder:
Arkiv P-1050, Aa0003. Ski mannskor.

Trykte kilder:
Aschehougs konversasjonsleksikon, bind 6, Aschehoug, Oslo 1941.
Greve, Tim: Det norske storting gjennom 150 år, bind 3, tidsrommet 1908-64, Gyldendal, Oslo 1964.
Stortingsforhandlinger 1940.
Østlandets Blad 8.januar, 15.januar, 2.februar, 10.februar, 16.februar, 21.februar, 24.februar, 1.mars, 8.mars, 12.mars 1940.

Nettkilder:
Store Norske Leksikon: Artikkel om Wilhelm Dietrichson.

Abelone Konstance Kristensen

Abelone som konfirmant.

Den 24.juni 1920 ble enkefru Abelone Konstance Kristensen begravd på Ski kirkegård, drøyt en uke etter at hun døde. Hun ble 62 år gammel og hadde levd et hardt liv. 

Mor og datter
Abelone ble født utenfor ekteskap 4.februar 1858. Hennes mor het Karen Guneriusdatter Ulrichsen og var fra Arnkvern gård i Vang i Hedmark. 

I 1854 flyttet Karen til Kristiania og fikk seg arbeid som tjenestepike. Ting gikk imidlertid ikke så godt for henne i byen. Tre år seinere, den 15.september 1857, blir hun dømt til åtte måneders straffarbeid for tyveri. Hun var da gravid. Karen oppgir at en snekkersvenn, Edvard Eriksen, er far til barnet. Barnet blir derfor døpt Abelone Konstance Edvardsdatter Eriksen. Fornavnet skal hun for øvrig ha fått etter bestyrerinnen ved tukthuset som bar henne til dåpen. 

Abelone var ikke så lenge sammen med sin mor. Tidlig i april 1858 grep myndighetene inn og tok datteren fra Karen. De plasserte henne hos Ole Syversen Sinsenbakken på Vestre Sinsen i Østre Aker. Han var steinbryter og var gift med Andrine Andersdatter. Ekteparet hadde seks døtre fra før.  

Den 11.september 1873 gikk Abelones biologiske mor, Karen, om bord på Amerikabåten med kurs for Chicago. Hun hadde vært nok en tur innom tukthuset i Kristiania og nå ville hun bort fra hovedstaden. Hennes far hadde emigrert til Amerika i 1864 sammen med to av Karens søsken. En knapp måned seinere, den 5.oktober 1873, ble Abelone konfirmert. I den sammenheng ble også bildet ovenfor tatt.

Abelone gikk ut i arbeid året etter at hun ble konfirmert. Hun fikk arbeid hos Nydalens Compagnie. Dette var en tekstilfabrikk som fram mot århundreskiftet utviklet seg til å bli landets største med rundt 1000 ansatte. Arbeidsstokken besto nesten bare av kvinner. Abelone jobbet ved fabrikken en tid, men arbeidet var hardt, arbeidsdagene lange og lønna ussel.

Den prostituerte
Vi vet ikke helt hvor lenge Abelone jobbet på tekstilfabrikken, men hun gikk etter hvert over i en langt mer innbringende geskjeft. Det var ikke uvanlig at jenter med dårlig betalt arbeid, tjente litt ekstra om kveldene med å selge sex. Det kunne dermed bli en glidende overgang fra vanlig lønnet arbeid til prostitusjon. Mange kom seg nok ut av dette når de fant en ektemann, mens andre ikke var like heldige.

Abelone giftet seg riktig nok hun også. Bryllupet fant sted 18.mars 1882 og den utvalgte var vognmannen Lauritz Kristensen. Fostermoren, Andrine, arrangerte bryllupet som ble holdt hjemme på Sinsenbakken. Abelone hadde kjent Lauritz en tid. Tre år tidligere hadde de fått et barn sammen, men den vesle gutten døde etter bare noen få uker.

Året etter at de giftet seg, åpnet Abelone og Lauritz et bevertningssted i Kristiania. Dette var et sted av den mer tvilsomme sorten. Abelone hadde virket som prostituert i noen år før hun giftet seg med Lauritz og det tok nok ikke så lang tid før hun tok opp sin gamle geskjeft igjen. Riktignok skal Lauritz ha uttalt at han ville drive den ærligste restauranten i bydelen, men på slutten av 1880-tallet ble han plaget med sykdom og depresjon. Det kan hende at Abelone hadde andre planer og at det var dette som gjorde ham deprimert. Det kan også tenkes at hun benyttet sjansen til å innføre nye tider mens ektemannen var satt ut av spill. Hvordan det nå enn var så ble virksomheten til ekteparet Kristensen etter hvert en slags bordell med Abelone som horemamma.

Drapet
Stedet Abelone og ektemannen drev fikk etter hvert rykte på seg som en bule for bondefangeri. Den 1.mai 1893 var det nettopp en velstående bonde som gikk inn døra hos ekteparet Kristensen for å få slukket tørsten og kanskje også få tilfredsstilt andre behov. Denne bonden var imidlertid bevæpnet og hadde ikke planer om å la seg fange. Da vertskapet ville loppe ham for enda mere penger, grep han til våpenet og skjøt Lauritz. Abelones ektemann døde og Abelone som prøvde å stanse bonden, ble såret.

Opptøyer
Drapet førte til at mange rettet blikket mot Vaterland og den virksomheten som fant sted der og folk gikk til gatene. Abelones etablissement ble angrepet, vinduer ble slått inn og bygningen ramponert. Abelone selv måtte rømme, først til et sted i Østre Aker og seinere til gården Midtsjø i Ski.

Rettsaken
Straffesaken mot Lauritz Kristensens drapsmann kom opp for retten 19.juni 1893. Bonden som avfyrte det dødelige skuddet, hadde hyret en av landets beste advokater, høyesterettsadvokat Fredrik Stang Lund, som forsvarer og Lund sviktet ikke. Han fikk retten med på at klienten hadde handlet i «innbilt nødverge.» Saken endte med full frikjennelse for hans klient mens Abelone ble tiltalt for hallikvirksomhet og måtte sone 6 måneder med hardt straffarbeid på Kristiania tukthus. Dette var for øvrig samme sted som hun var født 35 år tidligere.

Myten
På slutten av 1800-tallet ga Jon Flatabø ut ei bok som han kalte Den skjønne Abelone eller dronningen av Vaterland: Sensationell fortælling fra det mørke Kristiania. Selv om boka faktisk ikke handlet om Abelone Konstance Kristensen, men var fiksjon fra ende til annen, bidro den til å skape en myte rundt Abelone og mange trodde at det var nettopp henne Flatabø skrev om i sin bok. Myten lever den dag i dag i beste velgående. På Wikipedia kan vi lese under «Abelone-saken» at saken dannet bakgrunn for Flatabøs roman. Det underlige er at romanen kom ut året før drapet fant sted.

De siste årene
Abelone fortsatte livet som horemamma under dekke av drive et slags vertshus i mange år etter ektemannens død. I 1913 valgte hun å trekke seg tilbake. Hun avviklet virksomheten i Kristiania og flyttet til Ski. Her kjøpte hun Villa Briskeli i Gamleveien. Det var ei heller nedkjørt kvinne som flyttet inn i boligen i Ski. Mange års hardt liv som prostituert med et betydelig alkoholmisbruk hadde satt sine dype spor. Likevel fikk hun noen rolige år i Ski, men i mai 1920 ble hun syk. Hun ble innlagt på Røde Kors i Kristiania der det ble konstatert at hun hadde kreft i magen. Seks uker seinere, den 16.juni, døde hun. Abelone Konstance Kristensen ble 62 år gammel.

En grundig bok
Det har blitt skrevet en del om Abelone både mens hun levde og etter hennes død. I fjor høst (2014) kom den foreløpig siste boken om henne. Den er ført i pennen av Bernt Rougthvedt. Han går grundig til verks og avslører en rekke usannheter og myter som har oppstått rundt Abelone i årenes løp. Han tegner også et godt og realistisk bilde av hovedstadens mørke sider rundt århundreskiftet. Boka er vel verdt å lese.

Foto:
Abelone Konstance Eriksen (gift Kristensen), 1873.
Fotonummer: SKIH 054 001.
Fotograf: ukjent.
Giver av bildet: Trond Aslaksby.
Bildet er samlet inn av Ski Historielag.

Trykte kilder:
Aslaksby, Trond E.: «Abelone, Vaterlands dronning,» i Byminner nr. 4, 1991.
Rougthvedt, Bernt: Saken mot Abelone, En sann historie om bordeller, bondefangeri og et drap i det gamle Vaterland, Cappelen Damm, Oslo 2014.

Nettkilder:
Store Norske Leksikon: snl.no: Artikkel om Jon Flatabø.
Wikipedia: no.wikipedia.org: Artikkel om Abelone-saken.

 

 


Publisert: 25.09.2015 12:38
Sist endret: 30.11.2016 13:25
            IsDev: False
            IsProd: True
            Current: prod
            Is("test"): False
            UrlPrefix: /external/ssp/
            Url("client-grunt/prokom/inter-ver3/prod/prokom.css"): /external/ssp/client-grunt/prokom/inter-ver3/prod/prokom.css